Johannes hilser "en frue" (rimeligvis menes dermed en kristen menighet), 1-3, gleder sig over hennes barn (d. e. menighetens lemmer), formaner til kjærlighet, 4-6; advarer mot forførelse, frafall og samfund med de onde, 7-11; slutter brevet og hilser fra "hennes søster" (en annen menighet), 12. 13.1
Den eldste - til den utvalgte frue og hennes barn, som jeg elsker i sannhet, og ikke bare jeg, men og alle som har lært sannheten å kjenne,
2
for den sannhets skyld som blir i oss og skal være med oss til evig tid:
3
Nåde, miskunn, fred skal være med oss fra Gud Fader og fra Jesus Kristus, Faderens Sønn, i sannhet og kjærlighet.
4
Jeg har gledet mig meget fordi jeg har funnet nogen av dine barn som vandrer i sannhet, således som vi har fått påbud av Faderen.
5
Og nu ber jeg dig, frue, ikke som om jeg skrev dig et nytt bud, men det som vi hadde fra begynnelsen, at vi skal elske hverandre.
6
Og dette er kjærligheten at vi vandrer efter hans bud. Dette er budet, således som I hørte det fra begynnelsen, at I skal vandre efter det.
7
For mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød; dette er forføreren og Antikristen.
8
Ta eder i vare at I ikke mister det I har vunnet ved eders arbeide, men at I kan få full lønn!
9
Hver den som slår inn på avveie og ikke blir i Kristi lære, han har ikke Gud; den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen.
10
Dersom nogen kommer til eder og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i eders hus, og by ham ikke velkommen!
11
for den som byr ham velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger.
12
Skjønt jeg har meget å skrive til eder, vil jeg ikke gjøre det med papir og blekk; men jeg håper å komme til eder og tale muntlig med eder, forat vår glede kan være fullkommen.